Hei. Jeg kan ikke med sikkerhet si hvorfor gutten "gikk ut av vranglås"da jeg ga ham spillet. Det jeg kan si, er at Gud så hva gutten trengte, det som jeg ikke så. Kanskje følte han set seg sett og ivaretatt?

HELLER IKKE DA

«Heller ikke etter denne hendelsen vendte Jeroboam om fra sin onde vei. Han fortsatte med å gjøre hvem han ville av folket til prester på offerhaugene. Alle som hadde lyst til det, innviet han til prester på haugene.» 1 Kong 13,33

Noen går konsekvent sin egen vei. Jeg kan huske ei regle vi sa da vi var små. Vi var flere som tok hverandre i hendene og gikk fremover og sa i kor: «Vi går på, samme hva vi møter på!» Israelskongen Jeroboam var av dette slaget. Samme hva han møtte på, fortsatte han sin egen vei.

Han hadde blitt konge etter at Salomos sønn Rehabeam heller hadde hørt på råd fra sine venner enn å høre på de gamle rådgiverne i riket. Riket ble delt som Gud hadde forutsagt, og Jeroboam ble konge over de stammene som ikke forble hos Rehabeam. Gud hadde sagt at han skulle sikre kongsmakten for Jeroboam dersom han var trofast og fulgte Gud. (1. Kong. 11,30-38)

Men Jeroboam var som mange av oss. Han glemte Guds løfte, og tenkte at folket gjerne ville slutte seg til Rehabeam igjen dersom de reiste opp til tempelet i Jerusalem flere ganger i året. Så han lagde to gullkalver og satte i stand gudstjeneste omkring dem idet han sa at dette var «dine guder Israel, de som førte deg opp fra Egypt.» (1. Kong. 12,28)

Senere kom det en profet og profeterte mot alteret han hadde satt opp i Betel. (Kapittel 13) Jeroboam var i ferd med å ofre, og strakte ut hånda og ba folkene sine om å gripe profeten. Hånda stivnet, og han kunne ikke trekke den tilbake. Han ba profeten om å be om velvilje for ham hos Gud. Profeten ba, og han kunne trekke hånda til seg. Alteret revnet og asken fløt utover, akkurat som profeten hadde sagt.

Profeten hadde fått beskjed om å reise rett hjem, men ble drept på veien fordi han ikke gjorde som Gud hadde gitt ham beskjed om. Den historien skal vi se på senere. Men så kommer dagens tekst. Til tross for alt det overnaturlige som var skjedd, vendte ikke Jeroboam om.

Jeroboam kunne ha holdt seg til Guds råd og overlatt til Gud å trygge hans kongemakt, men han forsøkte å ta saken i egne hender. Det førte til frafall både for ham selv og folket hans. Det er så lett å falle for fristelsen til å sikre oss selv og våre egne interesser på vår egen måte. Måtte Gud gi oss å slippe taket i all stolthet og selvhevdelse og la ham ta seg både fortid, nåtid og fremtid. Det er godt å slippe taket og overgi alt og vite at våre tider er i hans hånd. (Sal. 31,16)

«Da Herren var ferdig med å tale til Moses på Sinai-fjellet, ga han Moses vitnesbyrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger». 2 Mos 31,18

Gud ga Moses to tavler av stein, der loven var skrevet med Guds finger. «Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift.» 32,16 Folket hadde allerede brutt pakten og loven, og da Moses kom ned fra fjellet, knuste han tavlene som symbol på den brutte loven og pakten. Gud ba ham om å hugge ut to nye tavler og ta dem med seg til ham, og så skrev han enda en gang loven med sin egen finger. (34,1)

Den neste gangen vi møter Gud som skriver, er i Daniel kapittel 5. Kong Belsasar har en stor fest der han bruker de hellige karene fra tempelet i Jerusalem til å drikke vin av mens han hyller sine avguder. Midt under den triumferende festen får kongen plutselig se en hånd som skriver på den kalkede veggen. Budskapet blir til slutt tolket av Daniel. Det er et domsbudskap. Kongen og riket hans er veid på vekten og funnet for lett. Han har brutt den loven som Gud skrev på tavlene, til tross for at han hadde kunnskapen, for hans bestefar Nebukadnesar hadde omvendt seg og tjente himmelens Gud.

Også Jesus skrev. Da de kom til ham med den prostituerte som var «grepet på fersk gjerning», bøyde han seg og skrev i støvet på tempelplassen. (Joh. 8) Det står ikke hva han skrev, men det han skrev, fikk anklagerne til å slippe steinene og luske bort da han reiste seg og sa at den som var uten synd, kunne kaste den første steinen på henne. Var det syndene deres han skrev om? Han satt mens han skrev. Det gir ham begrenset plass å skrive på. Jeg ser for meg at han skriver stikkord, og så snart en av dem har sett, forstått og gått sin vei, visker han det ut og skriver til den neste.

Det er disse gangene det direkte står at Gud skriver. Men Paulus snakker også om noen som har fått sitt navn skrevet i Livets bok. (Fil. 4,3) Åpenbaringen 13,8 forteller at navnene er skrevet der fra verdens grunnvoll ble lagt, altså må det være Gud som har skrevet dem der. Åpenbaringen 3,5 forteller at den som seirer, ikke vil få navnet strøket ut av livets bok.

Gud skrev loven i stein. Det som hugges i stein, blir stående. Guds lov er evig og uforanderlig. Den er standarden vi dømmes etter. Men da Gud Jesus skrev menneskers synder, skrev han dem i støvet og visket dem ut. Jesus Kristus kom til jorden for å frelse syndere, og hans blod soner for og renser fra all synd. (1. Joh. 1,7) Han stryker syndene ut. (Jes. 44,22)

Syndene kan strykes ut når vi i tro kommer til Jesus med dem. Vi får legge fra oss våre nederlag hos ham, og vi får gå i hans spor og får del i hans seier. Det er viktig, for den som seirer får ikke navnet sitt strøket ut av Livets bok. Vi velger selv om det er syndene våre eller navnet vårt som skal strykes ut. Bare Jesus kan gi oss seier, og han sier at den som vil følge etter ham, hver dag må fornekte seg selv og ta korset opp og følge ham. (Luk. 9,23) Det kan bare skje ved at Gud får gi oss det nye hjertet der loven er skrevet ved hans finger. (Esek. 36,26)

«Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!»  1. Kor. 10,12

Mange ganger har jeg «møtt meg sjøl i døra», og det er stadig smertefullt. Det er en trøst å vite at jeg ikke er alene i slike øyeblikk. Peter trodde han kjente seg selv, og da Jesus fortalte om en nær fremtid da Peter kom til å fornekte ham, ble han dypt såret. Han var sikker på at han kom til å følge Jesus om så var inn i døden, og han forsto ikke hvordan Jesus kunne tro at han kom til å svikte ham. Du kan lese historien i Lukas 22. Men Jesus fortalte ham ikke bare at han kom til å fornekte ham, han fortalte ham også at han ba for ham, at troen hans ikke måtte svikte. Og han ba ham om å styrke sine brødre når han igjen omvendte seg.  Det er derfor jeg vet at jeg ikke er alene i slike øyeblikk. Jesus ba for Peter, og han ber også for oss.

Da Peter hadde fornektet Jesus, møtte øynene hans Jesu blikk. Da husket han hva Jesus hadde sagt, og sannheten var smertefull og intenst vond å møte. Det står at han gikk ut og gråt bittert. (Vers 62) Men Jesus hadde bedt for ham, og jeg er sikker på at Ånden minte Peter på Jesu ord. «Jeg ba for deg…  Når du igjen omvender deg...»

Dagens tekst begynner med «derfor». Da blir jeg alltid nysgjerrig på det som står før det verset. Det fortelles om Israels historie, om da de ble bitt av slangene i ørkenen, om misnøye og klaging, og at deres historie er skrevet til advarsel for oss. Ethvert problem vi møter, gir oss anledning til å velge fokus. Vi kan stille Gud mellom oss og problemet, eller vi kan stille problemet mellom oss og Gud. Enhver advarsel i Bibelen gir oss også anledning til valg. Vi kan velge å si «sånn er ikke jeg». Eller vi kan velge å spørre Gud «Gjelder dette meg? Er jeg sånn?»

Teksten oppfordrer «den som tror han står», til å passe seg så han ikke faller. Det er så snublende nær å stole på oss sjøl i stedet for å stole på Gud. Det får oss lett til å forsømme å våke og be, som Jesus ba disiplene om i Getsemane, og som han også ber oss om. (Mark. 14,38) I budskapet til menigheten i Laodikea, står det at «Du sier du er rik…», men «du vet ikke» at du er «elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.» Med andre ord; du tror du står, men du gjør det ikke.

Det er Guds nåde at han lar oss erfare og erkjenne hvor vi står. Så lenge vi ikke vet, kan vi ikke gjøre noe med det. Men i det øyeblikket Gud åpenbarer det for oss, er det en anledning til vekst. Og godt er det å vite at Jesus i det øyeblikket ber om at vår tro ikke må svikte. Jeg trenger ikke fortvile og overgi meg til motløsheten. Jeg får lov til å ta smerten min til Jesus og enda en gang erfare hans nåde og barmhjertighet og at han fortsatt er synderes venn, fortsatt min venn til tross for at jeg ikke er som ham. Og jeg får lov til å tro at han er i stand til å forandre meg også på det punktet jeg er blitt klar over at forandring er nødvendig. For han har lovet å gi meg SIN seier i stedet for mitt nederlag. (1. Kor. 15,57)

«For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp». Sal 22,25 

Jeg tror det er Piet Hein som har skrevet følgende gruk:

«Vi mennesker har det omtrent som en post hvis stempel er skrumpet av tørke og frost, vi kan ikke stille den ringeste tørst før den som vil leskes, har lesket oss først. Vi er som en landtur der tager av sted og tror av hverandre har matkurven med. Men den som tør gi uden selv å ha fået, den som tør vove det, den som har lov, til ham vil al verden med farver og spil, sorgløs og glad komme strømmende til.»

Jeg kan mange ganger kjenne meg igjen i dette; en vannpost, en vannpumpe, som er gått så tørr at den trenger noens omsorg med en oljekanne før den er i stand til å leske noen med vannet fra kilden der nede. Og vi kan kanskje tenke at våre medmennesker skal dekke våre behov, uten å tenke på at de kan hende har det på samme måte.

Det er ikke våre medmennesker som er i stand til å olje vårt sinns maskineri. Men det finnes en som alltid gir uten først å ha fått, han som dagens tekst sier at ikke vender ryggen til den som lider og ikke forakter den som er hjelpeløs. Gud er den som kan fylle all vår trang i herlighet i Kristus Jesus. (Fil. 4,19) Han er den som kan gi oss oljen, sin Ånd, så vi kan være i stand til å være en kanal for hans levende vann til den som er tørst. (Sak. 4,6 og Joh. 4,10)

Når du kjenner at du selv ikke er i stand til å gi, er det tegn på at du ikke selv har vært hos Gud og fått det du trenger. Men vi trenger ikke være tomme brønner eller vannposter med tørre stempler. Gud ønsker å fylle oss med sin Ånd, slik at vi stadig kan være kanaler som hans godhet og hans levende vann kan strømme gjennom til dem som er tørste. (Luk. 11,13) Enda en gang handler det om å bruke tid sammen med ham.