Da jeg kom hjem fra juleferien, satte jeg meg ned i stua og så meg rundt. Det var hyggelig der. På peishylla henger en julekalender bestående av en snor med 24 røde klyper, 2 røde trestjerner og 2 vinterbarn i tre. I hver klype henger det et lite kort med et oppmuntrende ord. Dokka som sitter i gyngestolen, har julerød dress på seg. Lysene i stakene på bordet er mørke røde, og danner en fin kontrast til blomstergruppa på bordet med eføy, hvit asalea og en annen liten grønnplante. Over ryggen på sofaen henger et pledd med naturhvit bunn og mørkerøde hjertekonturer. 

Jeg satt der og kjente på en følelse av at toget hadde gått. Jeg hadde hatt en lang ferie, for vi hadde som vanlig jobbet inn en ekstra uke fri. Jeg hadde gledet meg til å sitte mye i min julepyntede stue med små puslerier til glede for meg selv og andre, men uforutsette oppgaver hadde spist opp den tiden. Det var en sorg, men det meldte seg raskt en annen tanke: Jeg kan bare sette opp et nytt tog! Og jeg kjente at det er viktig at jeg gjør det.

Så om jeg har noen nyttårsforsetter, så er det å sette opp nye tog. Det er mye i livet jeg ikke rår over, men jeg bestemmer selv hvordan jeg skal forholde meg til ting som skjer. Om jeg ikke får satt meg ned og holdt på med ting på det tidspunktet jeg har håpet på, så kan jeg gjøre det på et annet tidspunkt. Det er alltid ugjorte oppgaver som roper på meg, og jeg innser at livet mitt kommer til å fortsette å være slik. Jeg har stadig mer enn jeg rår med. Og likevel kan jeg velge å blåse i ropet, og sette meg ned og pusle med det jeg måtte ønske.

Godt nytt år! 

I sommer har jeg kanskje fått gjort bortimot en tredel av det jeg håpet på før ferien. Den første halvdelen av ferien gikk med til å komme gjennom en rekke avtaler i helsevesenet og andre instanser, og det var noe som skulle skje hver eneste dag. Da det var over, kjente jeg på stress enten jeg var hjemme eller på haugen. Jeg hadde lagd meg et par "sannheter" om hva jeg måtte ha på plass før ferien var over, for at jeg skulle håndtere hverdagen gjennom vinteren.

Vær forsiktig med ordet "må". Det ligger ofte en usannhet i det vi "må". Etter hvert kom jeg frem til at mine "må" var et bedrag. Erkjennelsen gjorde at jeg kunne legge fra meg stresset og konsentrere meg om ting som stemte bedre overens med mine verdiprioriteringer.

Det fins noen få ting jeg må for at livet mitt skal fungere. Jeg må sørge for å få nok søvn i dagliglivet. Jeg må sørge for å stoppe opp i løpet av dagen og ta tid til meg sjøl og kjenne på hvem jeg er og stå i forhold til meg sjøl og Vårherre. Ved det blir jeg også i stand til å ta vare på forholdet til mine nærmeste. 

Alt ut over det, handler mer om hva jeg vil, enn om hva jeg må. Og da jeg ble i stand til å skille på det, var det enklere å senke skuldrene og legge fra meg det ugjorte.

Joda, jeg kan lett la meg stresse dersom jeg ikke er oppmerksom på hva jeg forteller meg sjøl. Men jeg kan også legge stresset fra meg ved å minne meg sjøl om hva som faktisk er viktig i livet mitt, og ved å la være å legge så stor vekt på det jeg ikke maktet å få gjort....

Tirsdag fant jeg roen og kjente helt innerst i sjelen at det var godt å være meg. Det er lenge siden sist jeg har kjent det så sterkt. For tjue år siden, var vi nyforelskede på tur ved Skjesvann i Hjartdal, og vi har vært der mange ganger siden. Det er et spesielt fint område som vi er glade i, og tirsdag var vi der igjen. Det var en aldeles nydelig dag, og vi slo oss ned på noen berg ved vannet, slappet av, prata og spiste niste. Fjellet har en traust ro, og den store roen falt over meg også der på berget.

Som jeg har fortalt tidligere, har vinteren vært hard. Jeg sliter med "å lande", og blir irriterende fort stresset. Men hver ny dag er en ny mulighet til å tenke positivt og finne tilfredshet i det jeg gjør uten å bry meg om alt som er ugjort. Selv hviler jeg best i tillit til at jeg lever i Guds omsorg og får visdom av ham. Det gir den roen jeg trenger dag for dag. Og dagen og øyeblikket er i bunn og grunn det eneste vi har. Nåtiden er dyrebar, og jeg vil bruke den til velsignelse for meg selv og andre.

Nå er det Seigdama som skal til pers - ut og sykle og få i gang blodsirkulasjonen, er første punkt for resten av dagen. Deretter skal jeg bruke mine kreative evner til å fikse klær som trenger å fikses på, og det er noe jeg virkelig koser meg med. Så får vi se hvilke ugjorte oppgaver som vinner dagens trekning etter det. 😉

Ha en strålende sommerdag! - uansett vær! 🙂

Et gammelt bilde av Indi får stå som symbol på dagen. Han var absolutt fylt av livsglede og frihet, og feiret sin første syttendemai på haugen i utfoldelse av den. 🙂

Også i dag skal vi opp på haugen og feire. Husbondens rygg tillater ingen utskeielser for tiden, så vi må være der han hyppig har sin høye seng å lande på og å stige opp fra. Det finner vi helt i orden, og dagen kan feires selv om vi ikke får med oss den tradisjonelle feiringen. For vi er skjønt enige om at det er grunn til å feire Norges grunnlov. Den er viktig fordi den sikrer oss nasjonens og individets frihet. ❤

Ha en god og glad dag - og unn deg også et øyeblikks ettertanke!

Den siste uka har vi virkelig fått kjørt psyken og viljen. Først fikk husbonden et kraftig tilbakefall i ryggen. Heldigvis var han fortsatt i stand til å komme inn og ut av bilen vår. Problemet var bare at bilen vår ség sammen som ei strømpe den første turen opp sist søndag. Vi bestemte oss for å se lyst på livet. Javel, da fikk vi en "bonusuke" på haugen! Vår alltid hjelpsomme kamerat kom opp og fikk hevet senga 10cm opp, og kjørte meg så vi fikk henta vann og mat for uka. Dessuten fikk jeg også henta sykkelen, så jeg kom meg greit frem og tilbake til jobb.

Det viste seg etter hvert at min "tennisalbue" ikke var veldig glad for verken å være med på tråkke oppover alle bakkene eller å skyve sykkelen de bratteste bakkene, og den protesterte iherdig dersom jeg trodde jeg skulle lene meg på den for å krabbe over husbonden ut av senga. Det siste fant jeg fort en løsning på ved å snu meg andre veien først, men det første var det verre med.

På verkstedet var det fullt kjør, men de sto på så godt det lot seg gjøre, og torsdag formiddag fikk jeg melding om at bilen var klar. Husbondens rygg hadde da sakte, men sikkert blitt enda verre. Nå er han så langt nede som han ikke har vært på mange år. Den eneste bilen han kan komme inn og ut av (bortsett fra sykebil, regner vi med...) er vår Citroen C5. Takk og lov for stor plass og hydraulikk som kan heise bilen opp ved på- og avstigning! Det går temmelig nøyaktig akkurat å komme seg inn og ut. 🙂 Aksjonsradius er da omtrent en halv time, og det går da temmelig nøyaktig akkurat å komme seg opp på haugen på dagstur.

Så nå har vi valget å fokusere på det som ikke fungerer, eller å fokusere på de gledene som faktisk finnes i hverdagen. Vi tok et trassig valg om at vi skal nyte de gledene som er, uansett! Og gledene finner vi i fellesskap med hverandre, i vårens undre i naturen, og i familie og gode venner. I dag står problemløsning på programmet. Vi må få til et system så husbonden kan få meningsfull kunstaktivitet den tiden han er nødt til å ligge på ryggen. (Det er snakk om flere timer hver eneste dag.) Dagen består i veksling mellom å gå og rusle, og å ligge.

For min egen del, er utfordringen å få gjort det som må gjøres av husarbeide uten at albuen får juling. Jeg kan ikke la ting "gro igjen" av støv, for da jeg blir sjuk av allergien. Jeg har fått "eksentriske øvelser" av legen, og håper at det vil hjelpe på sikt.

Takk og pris for at vi begge er skapt kreative og med et lyst sinn. Vi har ridd av stormer tidligere, og satser på at vi skal komme helskinnet ut av denne også. På døra til kunstrommet står følgende sitat med ukjent kilde: "Når vindene kommer, ber ikke en sjømann om fint vær. Han lærer seg å seile."

Ha en fin uke! 🙃